ELLEN ER ENDELIG HER!

ENDELIG KAN VI STOLT VISE FREM DE FØRSTE BILDENE AV VIDUNDERET VÅRT. VENTETIDEN HAR VÆRT LANG- SPESIELT DE TO SISTE MÅNEDENE. MEN NÅR HUN BESTEMTE SEG FOR Å KOMME, SÅ GIKK DET FORT.

JEG (OLE MARTIN) KOM INN PÅ FØDESTUEN CA KL 1900 FREDAG KVELD. DA HADDE TONE ALLEREDE VÆRT DER EN TIME- HUN BLE KJØRT DIT AV SVIGERFAR FRA LER. DET VAR EN HELLER TRASIG DAG FOR MEG PÅ JOBB, DA JEG FOR TIDEN JOBBER LANGT NEDE I EN FJELLHALL, UTEN TELEFONDEKNING. FIKK FLERE GANGER BESKJED OM AT JEG VIRKET FJERN DER JEG GIKK OG SNEKRET. DET RESULTERTE BLANT ANNET I EN BLÅ TOMMEL.

NOK OM DET. PÅ FØDESTUEN FIKK JEG BESKJED OM Å BELAGE MEG MEG PÅ Å VENTE. TIDEN VAR ENDA IKKE KOMMET HELT, SKJØNT TONE VIRKET MER ENN KLEKKEKLAR FOR EN MER ELLER MINDRE UFORSTÅENDE PAPPA. I ÅTTETIDEN BEGYNTE DERIMOT TING Å SKJE. INTENSITETEN PÅ RIENE GIKK OPP PÅ LIK LINJE MED VOLUMET PÅ TONE, SOM I VILL LYSTGASSRUS PEKTE OG GESTIKULERTE TIL MEG PÅ EN MÅTE SOM VEL IKKE KAN BESKRIVES. TIL SLUTT KOM TOMMELEN OPP. HELDIGVIS I NESTE ØYEBLIKK KOM JORDMOREN INN OG GA KLARSIGNAL FOR AT FØDSELEN VAR I GANG.

DE NESTE MINUTTENE VIL JEG IKKE FORSØKE OG SETTE ORD PÅ. PLUTSELIG STOD JEG DER MED DEN ENE HÅNDEN TIL TONE I MIN, MED HOVNE TÅREKANALER OG SÅ PÅ DEN LILLE TULLA VÅR. FOR EN LETTELSE!!

DE FÅ DAGENE SOM NÅ HAR GÅTT HAR VÆRT MAGISKE. VI HAR FÅTT EN NY SJEF I HUSET, SOM VET Å SI I FRA NÅR HUN VIL SPISE, SOVE, BÆSJE ELLER RAPE. JEG ER FANTASTISK GLAD OG TAKKNEMMELIG FOR ELLEN! TIDEN FREMOVER MØTER VI I SPENNING OG GLEDE. FOR HVER DAG SOM GÅR LÆRER VI ELLEN LITT MER OG KJENNE, OG FOR HVER GANG VI VÅKNER TIL EN NY DAG ER VI EVIG TAKKNEMMELIG FOR VÅRT LILLE UNDER.

AI AI, CARAMBA!

(knapt nok basert på en sann historie)

Så måtte det skje til slutt. Svartpis Den Gamle, som hun på disse dager ble kalt av sine kattevenner, var på krigstien. Etter måneder med trakasering og lemlestelse fra den mørke fyrsten Stål Skogkatt Estenvenn, begynte endelig adrenalinet i Svartpis å flyte.

En kald vinterdag, i skumringstimen, ble herrene og de allierte kalt inn til rådsmøte på låven. Spraggel Stormannsgal, Svartpis nære venn og rådgiver, talte høyt om hvordan tiden nå hadde forandret seg- om hvordan undertrykkelse og kaos var blitt en del av hverdagen. Den mørke fyrsten, som gav frysninger bare navnet ble nevnt, var blitt mer frimodig de siste månedene. Hans onde undersåtter var oftere og se langs grensen, og ryktene ville ha det til at de mønstret en uslåelig hær av skabbkatter. Solen var sjelden å se i disse onde dager. Selv om dyr var redde for overmakten, var enigeheten om at man måtte foreta seg noe stor. Budbringere ble sendt ut for å samle alle på gården. Meldingen var klar; Møt fyrsten eller lev i evig skygge.

Etter få dager kunne endelig Svartpis konstatere at hæren var på plass. Gårdsplassen hadde samlet de beste av alle slag, rustet til det store slaget. Klør ble ble nøysommelig kvesset, tenner og fryktinngytende nebb gjort klar. I hovedkvarteret på låven ble de siste forberedelser gjennomgått og terpet på.

I ly av mørket, tidli en morgen, samlet de seg og marsjerte sørover mot fyrsten. Spraggel Stormannsgal, som var hærfører, gikk i front sammen med Svartpis. På høyre flanke gikk Hermann Skjære fulgt av hans vingbødre. På venstre flanke ledet Harry Hare sitt kompani med stolte soldater.

Skyene hang tunge og regnfulle over Vagnildgrenda denne dag. Det sies at aldri før hadde større heltedåd funnet sted i Soknedal. Ryktene vil ha det til at skrikene og kattejamringen hørtes så langt som til Kjøttrsgardene, skjønt ektheten av disse "ryktene", som de tross alt var, ofte ble betvilt. De modige Løkkjgjærkattene skar inn i fyrstens hær som en kile, og delte så fyrstens kommandorekke på tvers. Fullt kaos grep de ellers så standhaftige innavelskattene til Stål Skogkatt Estenvenn. De ble tvunget til retrett. Og fyrsten selv, som gikk inn i sitt niende og siste liv, ble grepet av frykt. Mens han med halen mellom bena forsøkte å komme seg vekk, fikk Spraggel Stormannsgal øye på ham. Hun bet kraftig i fra seg på alle kanter, og potene gikk som en snøfres. De krafige klørne gjøv løs på fyrsten og gjorde ende på hans dager som hersker.

Seieren var knusende. De overlevende fra fiendehæren ba nå om nåde forann Svartpis Den Gamle. Etter slaget holdt hun en tordentale forann en feirende hærskare.

Tiden etter slaget bar preg av tøffe tider. Sår måtte slikkes og leges, men dyr var fornøyde. Friheten var sikret, og mens fyrstens kalde, mørke herredømme sakte gikk ad undas, ble det atter erstattet av en ny sol- for igjenoppstå som det harmoniske og frie riket det en gang var.