AI AI, CARAMBA!

(knapt nok basert på en sann historie)

Så måtte det skje til slutt. Svartpis Den Gamle, som hun på disse dager ble kalt av sine kattevenner, var på krigstien. Etter måneder med trakasering og lemlestelse fra den mørke fyrsten Stål Skogkatt Estenvenn, begynte endelig adrenalinet i Svartpis å flyte.

En kald vinterdag, i skumringstimen, ble herrene og de allierte kalt inn til rådsmøte på låven. Spraggel Stormannsgal, Svartpis nære venn og rådgiver, talte høyt om hvordan tiden nå hadde forandret seg- om hvordan undertrykkelse og kaos var blitt en del av hverdagen. Den mørke fyrsten, som gav frysninger bare navnet ble nevnt, var blitt mer frimodig de siste månedene. Hans onde undersåtter var oftere og se langs grensen, og ryktene ville ha det til at de mønstret en uslåelig hær av skabbkatter. Solen var sjelden å se i disse onde dager. Selv om dyr var redde for overmakten, var enigeheten om at man måtte foreta seg noe stor. Budbringere ble sendt ut for å samle alle på gården. Meldingen var klar; Møt fyrsten eller lev i evig skygge.

Etter få dager kunne endelig Svartpis konstatere at hæren var på plass. Gårdsplassen hadde samlet de beste av alle slag, rustet til det store slaget. Klør ble ble nøysommelig kvesset, tenner og fryktinngytende nebb gjort klar. I hovedkvarteret på låven ble de siste forberedelser gjennomgått og terpet på.

I ly av mørket, tidli en morgen, samlet de seg og marsjerte sørover mot fyrsten. Spraggel Stormannsgal, som var hærfører, gikk i front sammen med Svartpis. På høyre flanke gikk Hermann Skjære fulgt av hans vingbødre. På venstre flanke ledet Harry Hare sitt kompani med stolte soldater.

Skyene hang tunge og regnfulle over Vagnildgrenda denne dag. Det sies at aldri før hadde større heltedåd funnet sted i Soknedal. Ryktene vil ha det til at skrikene og kattejamringen hørtes så langt som til Kjøttrsgardene, skjønt ektheten av disse "ryktene", som de tross alt var, ofte ble betvilt. De modige Løkkjgjærkattene skar inn i fyrstens hær som en kile, og delte så fyrstens kommandorekke på tvers. Fullt kaos grep de ellers så standhaftige innavelskattene til Stål Skogkatt Estenvenn. De ble tvunget til retrett. Og fyrsten selv, som gikk inn i sitt niende og siste liv, ble grepet av frykt. Mens han med halen mellom bena forsøkte å komme seg vekk, fikk Spraggel Stormannsgal øye på ham. Hun bet kraftig i fra seg på alle kanter, og potene gikk som en snøfres. De krafige klørne gjøv løs på fyrsten og gjorde ende på hans dager som hersker.

Seieren var knusende. De overlevende fra fiendehæren ba nå om nåde forann Svartpis Den Gamle. Etter slaget holdt hun en tordentale forann en feirende hærskare.

Tiden etter slaget bar preg av tøffe tider. Sår måtte slikkes og leges, men dyr var fornøyde. Friheten var sikret, og mens fyrstens kalde, mørke herredømme sakte gikk ad undas, ble det atter erstattet av en ny sol- for igjenoppstå som det harmoniske og frie riket det en gang var.