AI AI, CARAMBA!

(knapt nok basert på en sann historie)

Så måtte det skje til slutt. Svartpis Den Gamle, som hun på disse dager ble kalt av sine kattevenner, var på krigstien. Etter måneder med trakasering og lemlestelse fra den mørke fyrsten Stål Skogkatt Estenvenn, begynte endelig adrenalinet i Svartpis å flyte.

En kald vinterdag, i skumringstimen, ble herrene og de allierte kalt inn til rådsmøte på låven. Spraggel Stormannsgal, Svartpis nære venn og rådgiver, talte høyt om hvordan tiden nå hadde forandret seg- om hvordan undertrykkelse og kaos var blitt en del av hverdagen. Den mørke fyrsten, som gav frysninger bare navnet ble nevnt, var blitt mer frimodig de siste månedene. Hans onde undersåtter var oftere og se langs grensen, og ryktene ville ha det til at de mønstret en uslåelig hær av skabbkatter. Solen var sjelden å se i disse onde dager. Selv om dyr var redde for overmakten, var enigeheten om at man måtte foreta seg noe stor. Budbringere ble sendt ut for å samle alle på gården. Meldingen var klar; Møt fyrsten eller lev i evig skygge.

Etter få dager kunne endelig Svartpis konstatere at hæren var på plass. Gårdsplassen hadde samlet de beste av alle slag, rustet til det store slaget. Klør ble ble nøysommelig kvesset, tenner og fryktinngytende nebb gjort klar. I hovedkvarteret på låven ble de siste forberedelser gjennomgått og terpet på.

I ly av mørket, tidli en morgen, samlet de seg og marsjerte sørover mot fyrsten. Spraggel Stormannsgal, som var hærfører, gikk i front sammen med Svartpis. På høyre flanke gikk Hermann Skjære fulgt av hans vingbødre. På venstre flanke ledet Harry Hare sitt kompani med stolte soldater.

Skyene hang tunge og regnfulle over Vagnildgrenda denne dag. Det sies at aldri før hadde større heltedåd funnet sted i Soknedal. Ryktene vil ha det til at skrikene og kattejamringen hørtes så langt som til Kjøttrsgardene, skjønt ektheten av disse "ryktene", som de tross alt var, ofte ble betvilt. De modige Løkkjgjærkattene skar inn i fyrstens hær som en kile, og delte så fyrstens kommandorekke på tvers. Fullt kaos grep de ellers så standhaftige innavelskattene til Stål Skogkatt Estenvenn. De ble tvunget til retrett. Og fyrsten selv, som gikk inn i sitt niende og siste liv, ble grepet av frykt. Mens han med halen mellom bena forsøkte å komme seg vekk, fikk Spraggel Stormannsgal øye på ham. Hun bet kraftig i fra seg på alle kanter, og potene gikk som en snøfres. De krafige klørne gjøv løs på fyrsten og gjorde ende på hans dager som hersker.

Seieren var knusende. De overlevende fra fiendehæren ba nå om nåde forann Svartpis Den Gamle. Etter slaget holdt hun en tordentale forann en feirende hærskare.

Tiden etter slaget bar preg av tøffe tider. Sår måtte slikkes og leges, men dyr var fornøyde. Friheten var sikret, og mens fyrstens kalde, mørke herredømme sakte gikk ad undas, ble det atter erstattet av en ny sol- for igjenoppstå som det harmoniske og frie riket det en gang var.

Hverdag i høst!

Høsten har for alvor grepet tak i Jammerdalen, med alle sine lumske knep. Dens kjølige trekk suser over tretoppene og jager det siste av sommeren på dør. Vedsekkene må atter hentes frem, lysene slås på og folk og dyr finner det best å kle seg opp i vinterpels. Poteten som hentes opp fra jorda etterlater et tomt rom som fylles av frost, og etter hvert av snø.

På Løkkjgjære sitter Tone og husbonden Ole Martin inne og slapper av. Middagen er fortært, kaffen står på kok og tørrveden knitrer i små smell bak ovnsdøra. Katten Spraggel strekker fornøyd på seg i sofaen, og lader batteriet for nattejakten.

"Neeei, dette går vel ikke an", sier Tone gjespende, og reiser seg heller motvillig opp fra sofakroken. Hun vagger frem og tilbake over kjøkkengulvet, for hente seg inn igjen etter middagsduppen. Hun ser seg rundt, som for å bestemme seg for hvor hun skal starte.

"Fint vær..... å være inne i", brummer Ole Martin. Han kaster et blikk ut gjennom vinduet, og så bort på kona som er kommet i full gang. Han hinker bort til kaffetrakteren og fyller opp en ny kopp. Etter at han skadet foten sin i fotballkamp, har han ikke vært mye til arbeidskar. "Foten er mye bedre nå", sier han, og belaster den vonde foten enda litt.

"Skal jeg vaske oxford-genseren din", roper Tone fra vaskerommet. "Ja", bekrefter gubben. Han kaster mer ved inn på ovnen, snur seg og ser på temperaturmåleren. den viser 9 grader. "Hmm, gått opp litt ja", sier han til seg selv. Han får øye på kjøpekontrakten som ligger i gangen. Helt siden de fikk kjøpt tomta på Ler, har tankene hans beveget seg fra søknader til søknader, og til enda flere søknader. "Mye papir for å bygge hus",tenker han. Spekulatet blir avbrutt. Over han står "statsministeren", som han kaller henne, og stryker seg på magen. 2 måneder igjen, så blir to til tre. "Fantastisk!", tenker han. "Jeg går ned på vaskerommet å støvsuger", sier tone. "Er alt bra med de gamle foresten?", slenger hun på.

Hun har vært lite hjemme den siste uken, ettersom hun meldte seg på et kurs i byen. "Alt vel og bra her på gården ja", får hun til svar.

En septemberdag går mot slutten, for å erstattes av en ny. Idet mørket kryper inn over dalen, tennes lysene i de tusen hjem. På Løkkgjærdet stiger en røyksøyle opp fra skorsteinen. Hadde man kunnet tydet røyksingnalet, ville beskjeden vært; "Her har vi det jammen godt, i en liten avkrok, på en liten flekk i Norge".

Legger med noen bilder av de gamle på oppfordring fra Indonesia.